?

Noen ganger, kan jeg bli lei meg av å se hvordan folk jeg ikke kjenner en gang, har endret seg. Why... Whyyy! Det har jo ikke noe med meg å gjøre en gang.. jeg blir bare trist. Tror kanskje det har noe å gjøre med generelt dårlig humør. Man blir vel ikke akkurat så optimistisk av seg når man må ta smertestillende tabletter som gir deg energi, men alt du får lov til, er å ligge flatt i en seng. Tortur. Til å bli agressiv av. MEH! 

Jeg liker ikke tilstanden min akkurat nå. De andre er på skolen. Jeg vil ikke på skolen. Men jeg vil heller ikke være vekke fra skolen, og få fravær. Jeg skulle ønske jeg kunne avslutte hele skoleåret nå, og bare.. slappe av. Hva skal det bli av meg?? Jeg har ingen ambisjoner verdt å jobbe for. Jeg er ett lat menneske som ikke liker å jobbe. Jeg.. urrgh. Rage. 

 



UH!

 

 

Okei. 

 

reiste oppover den 17 januar, fordi den 18. januar hadde jeg time på Molde sykehus. Så tok flyet oppover, overnattet hos Jani, og ble henta av mamma tidlig om morran for så å kjøre til Molde. Fikk vite at Kine, ei gammel veninne var på sykehuset den dagen, så jeg fikk møtt henne. 3 år siden sist, tror jeg Oo.. wow. 

Senere såå.. var det julegreier. Feira jul hos moster I, Asbjørg og Ingrun i år. Sammen med mormor, morfar, mamma, onkel Asle og meg. Det var veldig koselig. Og ja. Uhm.. husker egentlig ikke så mye, jeg. Etter jul kom nyttårsaften og etter det kom.. jeg vet ikke. Oi, jeg husker jo ikkenoe jeg. Jaja.. 3-4 januar var jeg på sykehuset for å ta polysomnografi, MR, VER og spinalpunksjon. Og for å klarere noe, min største frykt er spinalpunksjon. Tatt det flere ganger før, og da var jeg tilogmed i narkose. Denne gangen var det uten noe som helst. Alene på sykehuset, sovd drit dårlig den natta, og natta før hadde jeg ikke sovd i det heletatt. Så jeg starta å skjelve, og grein som en liten drittunge. Var helt i sjokk når de sa jeg måtte ta den idiotiske punksjonen. Så når tiden kom for å ta den greia, måtte jeg ta noe beroligende så jeg skulle slutte å skjelve så innmari. Hmm.. og.. vel.. først fikk jeg en lege fra anestesiavdelingen, han stakk en 10 ganger. Klarte det ikke. Ringte overlegen, som kom og stakk en 4 ganger til før hu klarte det. Til sammen to timer med en nål gravende i ryggraden. Deilig. 

Mista toget. Mista flyet. Siden jeg nå var så mørbanka i ryggraden, var det ikke mulig for meg å kunne sitte på ett tog i 7 timer, så det toget kjørte sin veg. På søndag derimot, skulle jeg ta fly nedover. Slik ville jeg rekke å komme meg til skolen samme søndag, og dermed ikke få mere fravær. Slik ble det heller ikke. På bussturen som varte i to timer ble det jeg trodde var en plagsom hodepine, til noe jeg trodde var en voldsom migrene, til noe jeg skjønte var spinal hodepine. Så der satt jeg på bussen, kaldsvettende, like før jeg kom til å spy-kvalm, og så vondt i hodet at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg klarer ikke å beskrive det engang. Jeg er så sjokkert over hvor jævlig det faktisk var. Så når da bussen endelig kom fram til tr.heim hadde jeg bestemt meg for å skynte meg av bussen og løpe inn på dassen på trafikkterminalen for å spy. Men når jeg kom inn på dasset, så bare kollapset jeg. Synet mitt svikta, smertene var uutholdelige, og jeg synes virkelig synd på alle andre som har opplevd det samme.

Det som er greia, er at når man har spinalhodepine, så er det eneste som hjelper å legge seg ned. Men når jeg la meg ned, endte jeg opp med å få voldsomme smerter i ryggraden. Typ krampesmerter, bare at det ikke var krampe. Og smertene ble værre ettersom jeg rørte på meg. Så ikke klarte jeg å ligge, og ikke klarte jeg å sitte oppreist, og jeg satt å gråt og viste ikke hvor mye mer jeg kom til å klare. Prøvde å reise meg opp, men det funka jo ikke, for all form for ballanse var vekk. Awyeah! 

Så etter å ha ringt mamma, og at hu har ringt alle i tr.heim som vi kjenner, kom søskenbarnet mitt og tanta mi, og redda meg fra dasset. Ble kjørt hjem til Åsa (søskenbarnet mitt) hvor jeg fikk ligge på gjesterommet deres. Etter noen paracet og ibuxer, ble den ryggradvondten mere moderat, slik at jeg klarte å sovne. Neste dag var det å dra til st.Olavs. Der fikk jeg, etter maange timer med venting, beskjed om at jeg fikk ikke lov til å reise meg fra senga før minst 48 timer, med mindre jeg måtte på do. I tillegg skulle jeg ta noe som heter Fenazon Koffein ellerno. Smertestillende med koffein. Så som dere kan tenke dere.. å ligge i ro i en seng med masse kaffein i blodet.. heh. 

Nå er det over i allefall. Jeg har vært oppe fra senga i hele kveld, og har det helt topp. Annet enn at jeg er kvalm ^^  Awyeah! Så nå blir det å dra tilbake til skolen imorra. Gleder meg!

 

 



En mer alternativ måte og grille marsmallows på. Minst like koselig, tho! 

Jeg liker dette bildet jeg :c fornøyd. Utydelig, men se på de deilige lysene!


Halla, Inger! Hva skal vi? Jo! Vi skal gå 3000metern! awyea.







fra her og ned, er det Inger som har tatt bildene:



Og så mobilkamerabilde av fyrverkeri, for damn, det er bare så kul jeg er.


Og til slutt ett bilde av meg og pusen min. Meg og deg for alltid, pus. La oss flytte sammen, gifte oss.. og adoptere kattunger. xoxoxoxo

Og nå er jeg glad ^^ 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kane Enak

Kane Enak

17, Kristiansund

Seriøst om meg? Jeg vet ikke... folk sier til meg, det de sier til alle andre også at vi kommer til å gjøre noe stort her i livet, men bare det å leve er stort. (Dessuten er det ikke rom for 7 milliarder presidenter/konger/qqqq) For en dame som vasker i en butikk, gjør noe stort for de som går der, de slipper å gå og vandre i skitt, og ekle lukter (andre enn de som kommer fra varene) så da burde vi takke denne damen. Men vil det da si, at jeg egentlig bare kommer til å bli vaskedame? Jeg, tror nok det.